Hei

Desember har i mange år vært en tøff mnd for meg men siden eg mistet hesten min den 19.08.24 så er desember bare enda tøffere og verre en noen sinne. Eg kjenner ekstremt mye på savnet og det og åpne adventskalender med Mari hver dag for og telle ned til julaften, vi hadde jo en flott tradisjon på det og ikke minst så savner eg alledisse små filletingene som å ordne kraftforet hennes, hakke løs is i vannbøtta ute. Det er er helt rart å kjenne på et slik savn som egentlig er noe som ikke trudde at eg skulle kjenne på. Mnd etter August har Sefølgellig vært tøffe å vonde men det å være i Desember nå å det at julaften er om 4 dager er vanskelig og akseptere fordi eg kommer ikke til og starte jul uten Mari slik eg har gjort i så mange år nå og det er jo en helligdag hvor ting å alt skal være en kos men for meg er det bare sorg i år.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det å feire nyttår er jo også noe som skal gi glede og kunne si farvel med det gamle året og la det ligge der og få nye gleder i det nye året som kommer men for meg er nyttår helt ødeleggende fordi eg kommer ikke til og gå inn i 2025 med hjertehesten og dem drømmene eg en gang hadde, eg klarer ikke å se hvorfor eg skal feire et nytt år? hva er det å feire? for meg er det vanskelig om ikke umulig å se muligheten til og feire. Godt mulig det er depresjonen som snakker på den, det skal eg ikke legge skjul på akkurat nå! Kjenner meg ganske så utslitt og det å være så trøtt å sliten av å kjempe den kampen eg gjør nå som egentlig bare har blitt så mye tøffere enn eg kunne forstille meg er slitsomt i seg selv, skulle ønske at 2024 ikke var året som knuste meg på alle mulige måter.

I dag er det 4mnd siden eg kjente på det verste eg noensinne har kjent, 4mnd siden eg la en del av meg til siden, 4mnd siden eg kjente den varme myke mulen for en siste gang, 4mnd siden eg strøk over ryggen din for en siste gang, 4mnd siden eg leiet deg på ridebanen noen minutter før for siste gang. Selv om eg har holdt ut til nå så vett eg ikke om eg holder ut så veldig mye lengre. Eg kjenner på en evig slitenhet, trøtthet, tristhet og tomrommet som ikke lar seg fylle.

Eg har dekorert et mini juletre (som eg hedret til deg, høres teit ut eg vet) som kompisen min hentet fra skogen for å kunne prøve å kjenne litt på julestemningen selv om eg ikke har jenta mi å feire julen med, tankene om å akseptere at eg taper kampen har også komme uansett hvor lite eg ønsker dem. Det er noe eg ikke får styrt eller kontrollert men eg kommer ikke til og skrive for mye og hva eg egentlig tenker på da eg aldri vett hvem som leser dette eller ikke, men dem som sliter psykisk vil nok skjønne hvorfor ganske lett.

Er ikke alt som egner seg til og skrive offentlig.

Skulle så gjerne ønske at julen kunne være det samme kos messig som den alltids har vært selv om eg mangler jenta mi, eg har hun ikke med meg fysisk men hunpasser jo på meg fra himmelen også på, men for meg er det ikke det samme uansett hvor mye eg skulle ønske det. Eg vil så gjerne kjenne glede og kos i år men for meg er så utrolig vanskelig å se noe annet en sorg. Julen for meg blir tøffere enn noen sinne og eg vett at eg kommer til og knekke totalt sammen sikkert 10 ganger minst både når eg skal ordne meg, sminke meg, huske alt å ikke minst når eg sitter hos mamma å dem, eg vett egentlig ikke helt hvordan eg skal klare å gjøre meg fin og se ordentlig ut på utsiden når den dagen kommer til å påvirke meg så kraftig. Ser for meg at dem neste dagene fram til julaften blir vonde og ikke dem letteste å håndtere fordi det blir på en måte en slap in the face føles det ut som, det er jo ikke det men kan nok kjenne på følelsen.

Skulle så gjerne ha hatt flere positive ideer til hyggeligere å koseligere innlegg men eg klarer ikke og finne noe som eg kan skrive om som er glede akkurat nå, for eg har kun tunge, mørke å dystre tanker å følelser, kanskje eg klarere og å skrive et hakk koseligere innlegg i løpet av romjulen.

Må kunne være lov å ønske det men tror egentlig at 95% av innleggene som blir skrevet her er den kalde harde sannheten som ikke er så fin eller som er pyntet på. Eneste eg gjør om dagene er jo å sitte inne i stue eller på hobbyrommet hvor eg har minneveggen for Mari, eller så legger eg ut triste tiktok`s for ¨så dele filmene på både facebook, instagram og youtube som reels som minnevideoer av Mari.

Men det er ikke så mye mer eg kommer på å skrive nå så det blir vel slutten på dette innlegget, så håper eg at dere alle får en flott julaften å får det dere ønsker dere i julegaver så snakkes vi nok en annen gang.

Vi blogges.

Hei.

For 7 dager siden så var ting tøft å eg kjente på meg selv at eg måtte si i fra til kjæresten som nå er min ex-kjæreste om hva eg følte og tenkte. Og eg kjenner det på meg etter eg mistet Mari at eg vett ikke hvem eg er lengre eller hva eg vil. Eg forklarte at eg må finne meg selv igjen.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Eg klarer nesten ikke å vite hvilken fot eg skal sette forand det andre når eg går å da klarer eg ikke å være en stabil partner slik han fortjener det, eller generalt være i et forhold med noen. Han har i løpet av dem 2mnd og en halv mnd fått mer piss og dritt i tryne enn hva han har fått tilsaman i nesten 10år og det er helt ufortjent dritt. Han er ho bare snill og god å vil bare hjelpe meg, støtte meg og være der for meg selv om eg ikke tilater det. Dem siste mnd har eg blir fly forbanna bare han har gitt meg stryk på ryggen eller rørt meg i det hele tatt.
Det er ikke sunt og alt annet enn fortjent. Eg ønsket jo aldri og avslutte forholdet men eg kjente på en frykt for at dette skulle skje med meg lenge før eg mistet Mari og det sa eg til han, men ville aldri at det skulle bli til virkelighet. Selv om vi gjorde det slutt med vennskap så føles det fælt å gjøre mot han fordi han har ikke gjort noe for å fortjene det heller og fram til han finner en egen plass å bo så bor han hos meg, men eg må virkelig finne ut hvem eg er uten Mari.

Skulle bare ønske at eg kunne klare å være meg selv men eg er ikke det, eg er så langt unna meg selv etter eg mistet Mari at eg vett ikke om eg noen gang finner tilbake til den personen eg var.
Livet er ikke lett for noen men det er enda vanskeligere når eg sliter itilegg. Å eg hadde gjordt hva som helst for å kjenne den myke peisen over ryggen hennes, den varme myke mulen hennes og bare det å høre Mari vrinske når eg skulle hente hun 1 siste gang . Men det er ikke noe eg kommer til og gjøre.

Vi snakkes til neste gang.

Hei alle sammen.

Kan nok si det at dem siste ukene og mnd har ikke vært det beste for meg, eg sliter mye å akseptere at Mari er borte å det at det er 2mnd siden i dag. Eg sliter veldig med og falle til ro med en hverdag som ikke handler rundt hest og spesifikke tider å holde seg til for at eg skal rekke alt.

Kjenner veldig på di triste følelsene fra eg våkner til eg legge meg, ja eg prater å vlogger på Snapchat men det er en så enorm tristhet som bare henger over skuldrene på meg. Og eg vett at tiden framover har ikke vært lett psykisk selv når eg hadde Mari, men det å ikke ha Mari i tiden framover der hun har vært min klippe blir tungt.

Eg kjenner eg blir sliten av å ha det slik å hele tiden kjenne på det, hvor eg ikke klarer å se ting som eg syntes var koselig før med glede. Eg har prøvd å vært med familien på grilling og selve grillingen var hyggelig, men da eg skulle trekke meg litt unna fordi følelsene tokk over hånd og da tokk det ikke lang tid før eg knakk sammen fordi eg mentalt så for meg Mari stå rett over på andre siden av vannet og gresse mellom trærene, hvor tårene da begynte og renne. Eg tenkte jo at det at skogen kan bli tøff å se men eg trudde ikke at det skulle stemme. Har vært i skogen den 1 gangen etter eg mistet Mari, og ikke mer fordi det er vondt.

Deprasjonen er verre enn noe sinne og eg var ikke klar for å kjenne så kraftig på den selv om eg kunne anta å tenke meg at den ville komme. Men å kjenne på den er noe eg ikke liker, eg er ikke meg selv og når eg har det som værst så er det kjæresten som eg tar alt dette utover noe han ikke fortjener i det hele tatt, men det er jo noe som komme automatisk uten at eg mener noe vondt med det. Han vil jo bare hjelpe men eg lar han ikke. Det var Mari eg gikk til og støttet meg på men nå har eg ikke Mari å støtte meg på lengre.

Eg er jo uendelig takknemlig for å ha en kjæreste som står med meg i tykt å tynt uansett hva, selv om han får det tøft når eg tar alt utover han. Kjæresten gjør jo ikke noe galt.

Takk for nå, og håper at dere alle har en flott kveld og natt videre.

Sverigetur

På fredag vært det en spontantur til Sverige for meg med familien, ikke noe som var planelagt for min del men koselig (eg reiste i stedet for broren min da han ikke følte seg tipp topp dagen før avreise) . Reiste ganske så tidelig på fredags morningen og måtte vente med å sjekke inn da vi var der en stund før, men vi utnyttet tiden til og kjøre rundt å sjekke ut plasser for å få tiden til og gå.
Var mange fine plasser å se og ikke minst familietiden og minnene som vært laget med. Kan vel si at skulle gjerne ønske at kjæresten også kunne bli med men det gikk ikke da det ikke var booket nok plass så han vært hjemme med katten vår.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Var på Daftö camping som vi leiet hytte, onkelen min var også der.

Historien rundt vikingtiden er ikke min sterkeste interessefelt men eg setter utrolig pris på den familitiden som også er med og koser meg uavhengig av hva eg reiser rundt å ser på. og dette var spesielt å se.

Etter dette så var det og kjøre litt videre for å drive tiden og da kjørte vi og endte opp på en parkeringsplass hvor vi fikk sett både havet og noen homler utpå for å ta litt bilder å strekke på beina.

Etter vi hadde vært ute her for og både fordrive tid, strekke bein å tatt bilder så var det kort tid igjen før vi skulle sjekke inn så da kjørte vi tilbake til parkeringen på daftö canping for å avvente på å sjekke inn og få utlevert hytte. Noe som var ganske så greit. Satt og ventet i 15min før vi fikk utlevert hytten vi skulle bo i.

Etter innsjekk og overlevert nøkkel til hytten så møtte vi på onkel å dem oppe ved hyttene og fikk bært inn sakene våres fra bilen. Vært en koselig helg men eg kjente på den biten første dagen kvelden at eg ikke passet inn men det er noe eg vett om og bare må se bort i fra. Så gikk bedre og bedre utover kvelden da eg vært mer å mer kjent med nye folk. Tenkte mye på Mari også så kom noen tårer mens vi satt på verandaen til onkel sin hytte så eg og mamma bestemte seg for og gå en tur for å utforske campingplassen.
Og det var både gøyale spørsmål underveis på veien som vi kunne svare på men også en fitness del, prøvde noen av dem men ikke mange. Styrken var ikke med meg for å si det slik.

Vi fant også sopp ute i skogen der langet veien, noe mamma tokk med seg tilbake til hytten vår. Ettersom kvelden kom så var det kos med både god stemning og noe alkohol. Og eg prøvde sefølgelig luen til onkel, kan vel si at eg ikke syntes eg passet den like bra som onkel.

Lørdag så var det både fellesbilde, kjøre for å utforske å se nye ting, spille minigolf og ikke minst spise verden beste rett nemelig fårikål, elsker fårikål og det var digg middag.
Kjøreturen for å se nye ting var ganske koselig og det var mye fint og se på turen. Både naturen og hellerister.

Fikk tatt mange bilder av dette men tar ikke med alle, men veldig mye fint å spennende å les om også.

Møtte så søstera mi å hennes kjæresten som kom med båten deres og da var det rett opp for å spille golf. Det gikk ikke superbra for min del gøy var det selv om eg hadde fått murrende hodevondt.

Etter minigolf var det tid for god middag noe som ikke slo feil. Vært litt alkohol for meg også men siden eg fremdeles hadde noe murrende hodevondt så vært det ikke så mye alkohol lørdagskveld. Hadde planer om og kose meg mer med det men sånn vært det. Så da var det bare og slappe av i hytta til eg skulle legge meg og heller fokusere på det. Men alt i alt en koselig dag.

Søndags morning så var det tid for å rydde opp tinga mine å begynne og pakke det ned i sekken igjen før det vært en fellesfrokost og utvasking av hytta før turen gikk hjem igjen til Norge men før avreisen fra daftö camping så vært litt bilder av hvordan dem hadde dekorert utenfor.

En ganske så vellykket og flott helg selv med noe angst, savn etter Mari og tårer som trillet. Men eg prøvde så godt eg kunne å være et godt selskap.

Snakkes til neste gang og ha fortsatt flott dag og uke.

Stille.

Dagene går i det samme, sitter hjemme å enten ser på YouTube, serie eller film å vis det ikke er noe av det så spiller eg sims 4.

Hverdagen har blitt tomme og ensomme uten Mari, eg som er en sofa gris uten like og som hater kulde og vinter kjenner at eg savner å fryse mens eg forer Mari, trener hun, steller hun eller pusser utstyr. Eg trudde aldri eg skulle savne det og være kald, vått å sliten på den måten, men vist faen kjenner eg på savnet. Men uansett hvor mye eg savner det så klarer eg ikke tanken på å skaffe meg forhest. For du var den eg ville ha Mari, eg vil ikke ha noen andre.

Folk som følger meg på sosiale media har spørt meg om hvorfor eg ikke ønsker forhest?
Og svaret mitt er enkelt: bare tanken på å reise i en stall, passe på en hest, trene den, bli glad i den og falle for en ny hest som ikke er min gjør meg lei meg. For er bare 1 hest eg vil passe på, trene å være glad i men den hesten er ikke her lengre.

Eg skulle ønske at sorgen å tomrommet ikke var det som tokk over kroppen min, psyken min å hverdagen min men det eneste eg kjenner på er det.
Eg vil så gjerne se glede i livet men det får eg ikke til.

Det å kjenne på tapet fordi du måtte ta det tøffe og vanskelige valget  av dyr som står deg nær unner eg ikke min værste fiende en gang, for det er så vondt å vanskelig og håndtere i ettertid.

Hvorfor kan ikke livet mitt være enkelt for bare en liten stund ? Motgang gjør alt så mye verre.
Det er 1mnd og 1 dag siden eg sa farvel til deg Mari, men smerten eg kjenner på gjør at det føles ut som i går og ikke 1mnd og 1 dag siden.

Ja eg kunne snakket med legen min om dette og at det å miste Mari har gjordt meg deprimert og knust i en million biter men hva hjelper det når hjelpen i Norge ikke er der!
Å eg vett ikke hvordan eg kommer meg ut av dette heller for det å glemme hva som skjedde den 19.08.2024 er ikke noe eg glemmer på en veldig lang tid og eg kommer aldri til og glemme det heller.

Skulle gjerne ha skrevet et bedre innlegg men bloggen min handler jo om mitt liv som er preget av mental helse og hest. Det er ikke så mye innlegg om hest lengre men eg skriver nok noen innlegg om det men det får bli når eg kjenner eg orker det. Og eg kommer nok til og skrive 2-3 innlegg om Mari i året for å hedre hun men tror ikke det blir mer en det.

Vi snakkes til neste gang ❤️

Føler meg veldig tom og gleden er borte hvor dagene er like hverandre. Det er ikke noe spesielt som skjer lengre. Eg trudde aldri eg skulle savne det å være kald, vått eller sliten på den måten eg er vandt med, men eg savner det mye mer enn eg trudde.

Eg har hele tiden vært en sofagris og har alltids foretrukket sofakroken, men det endret seg. Nå har eg ikke noe å se fram til igjennom dagen lengre, skulle så gjerne hatt deg tilbake men det funker ikke. Eg er deprimert, sint, lei meg og klarer ikke å akseptere at eg har mistet deg fordi det er ikke riktig i mitt hode. Hvordan komme meg tilbake til en glad hverdag igjen, hvordan skal eg klare å komme meg videre når eg ikke har min teddybjørn på 600kg lengre ?

Livet mitt er ikke en dans på roser, det har det ikke vært heller men nå så føler eg bare at livet mitt er satt på pause selv om det er en ny dato for hver morgen som kommer. Eg sitter fast på den 19.08.2024 hvor eg ikke kommer med noen vei, uansett hva eg prøver på så kommer eg meg ikke lengre på stien.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Folk sier at motgang vil gjør deg sterke når du kommer til toppen, men når eg toppen i sikte. Eg har vært på en ryggsekk med flere 1000 kg og det sier at du blir sterkere og sterkere. Men hvor mange flere kg skal eg måtte bære på ? Eg er sliten å lei. Angsten, uro å noe hallusjoner har kommet tilbake på et verre nivå, sliter med søvnen selv om eg tar medisiner for den. Eg kjenner på en ensomhet som ikke vil forsvinne, ja eg har familien, kjæresten og katten vår men selv om eg har det så er ensomheten større. Hvordan skal eg håndtere alt ? Eg er ikke den sterkeste, eg er liten og lei.

Hva mer skal eg gjøre for at ting skal bli så mye bedre ? Eg har ikke så mye mer og gi heller. Eg kjemper for din del Mari men eg er sliten. Eg skulle ønske at livet var mer rettferdig enn hva det er.

ha en flott dag videre

Hei

Å leve et liv uten min firbeinte venn er ikke noe eg vil eller ønsker men dem siste ukene har vært en utfordring for psyken for å si det mildt, eg føler at uansett hva eg gjør så er det ikke godt nok. Eg koster ikke bra nok, bidrar ikke bra nok, bruker for mye flis, snakker for mye, føler at alle tror eg er ganske så dum og ikke vett ting, eg trener ikke hesten min nok, eg gir ikke hesten min nok stell. Alle disse små tingene som egentlig er småtteri men som eg føler på hver eneste dag fordi eg har fått så mange påpekelser osv.

Eg vett ikke om eg skal tvinge meg selv til og holde ut i 3år til fks med det samme opplegget for å så knekke verre enn noen sinne eller skal eg lage en Finn annonse for å prøve å selge min bestevenn i håp om at det er noe der ute som er villig til og ta over hun selv om det knuser meg totalt, bare tanken på det får meg til å ville grine. Hva skal eg gjøre når det ikke fungere å snakke om det å at eg kan si hva eg mener å føler. Vi har prøvd den prate biten flere ganger men uten hell så hva skal eg da gjøre.
Eg vil ikke ta det valget med å legge min aller bestevenn ut til salgs men hvilke alternativ har eg vis eg ikke er sikker på at eg kommer til og holde ut i 3år til. Mari fortjener å ha en eier som trives og som ikke går rundt å er nervøs for å gjøre feil, som tenker på alt mulig.

Eg har lovet Mari, meg selv og gamle eier at Mari skal være hoss meg til den dagen hun går bort men sånn som det er nå så blir eg revet i fillebiter litt etter litt for hver dag som går. Godt mulig at eg er trangsynt, å legger meg opp i filleting men når eg føler at eg er den eneste som får påpekelser osv så er det valsneklig.
Eg kjenner at eg er lei, men vett ikke hva eg skal gjøre men mye tyder på at eg må ta det valget om å legge min aller bestevenn ut for salg å miste min kompis, støtte å det som holder meg på beina.

Hvordan skal eg kunne si hade ? Og vis det ender med det så må eg håpe at noen vil kjøpe hun vis ikke så er siste utvei enda verre.

Så hva i helvete skal eg liksom gjøre med det ?

Hestesporten skal heie folk fram ikke få dem til å føle seg dritt, men det er akkurat det hestesporten har fått meg til å føle. Når et stallmiljø har gått så langt at eg har mistet gleden å kan risikere å miste det eg brenner for så har ting gått alt for langt å da mener det virkelig for langt.

Vi blogges.

Hei alle sammen.

Dem siste ukene har vært veldig opp å ned, mye tanker om hva vi skulle kjøpe og prioritere forrige mnd og framover om hva er viktigst å få i hus og hva kan vi kjøpe om noen mnd.

forrige mnd så fikk vi jo kjøpt flere av dem dyreste tingene fordi det var skattefritt men til tross for at flere ting vært fikset forrige mnd så gjenstår det enda noen ting som er noe dyrere enn andre ting, denne mnd blir det innkjøp av sofa til stuen for å kunne ha det enda mer hjemmekoselig og fram til vi får møbler på plass så blir det ikke noe housetour heller da det ikke er så veldig mye å vise fram enda.

Men den så venter på noe godt, venter ikke forgjeves sies det.

For vi skal kjøpe både sofa, stor hylle æ, ny tv, tv benk å stuebord å flere av disse tingene kan vi få kjøpt samtidig så fort sofa, tv å stor hylle er på plass.
Har jo også fått kjøpt og satt opp hyllesystem til oppbevaring av kjøkkenmaskiner, og det har fungert veldig bra, ser også veldig ryddig ut på flere områder.

Balansen mellom å dekorere hjemme å trene hest er noen dager tungt,men som oftes så er det ikke tungt mer uvant med avstanden for min del til tross for at eg har gått den veien til å fra stallen mange ganger 😅

Men til mer vi får av møbler til bedre vil det bli også det er det ikke noe tvil om.

Det blir bra når vi kommer nærmere mål ihvertfall 😊 når vi har fått møbler på plass å småting så blir det housetour.

Vi blogges

Hei.

Eg og kjæresten har dem siste dagene vært hos min mamma etter vi flyttet tingene våres inn i den nye leiligheten da kjæresten så at det hadde vært noe vannlekkasje i taket, noe som vært fikset samme dag og dagen etterpå. Og mens dette må tørke 100% så blir vi og katten vår hos dem fram til rundt den 20. denne mnd.

Noe som er koselig sefølgelig ikke misforstå meg men eg synest det gjorde hele flyttebiten og alt annet mye mer komplisert. Og eg har fått mer ansvar på å prøve og lage den nye leiligheten til et hjem da kjæresten fant 3 ting totalt hvor 2 av dem er småting som fikses veldig fort. Som igjen gjør at han ikke fikk følelsen av at han ville trives, noe som han skal få lov til og føle men som gjør at eg føler meg veldig alene i alt dette. Og det har eg sagt til han, eg vil heller ikke snakke for mye om leiligheten til han heller fordi da han tenker mer på situasjonen en når eg ikke sier alt for mye om det. Og det skal eg respektere, men er slitsomt å føle på det å være alene om å skape et hjem hvor vi skal bo sammen. Eg vett jo at han skal prøve over tid men skulle ønske at dem små feilene ikke hadde dukket opp for hans del kan eg vel si for da hadde han sluppet og tenkt på dem.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Men det vi eier og har er ihvertfall i den nye leiligheten og venter på å bli pakket ut og få sin plass der det hører hjemme til syvende og sist, noe eg må starte med når alt er klart til å flytte inn inn da det ikke kan gjøres enda siden ting skal tørke helt. Og ikke vare skal eg rydde ut av tingene våres men også starte den evige bestillingrekken med møbler litt og litt for dem neste 6mnd.
men uten om det vi har skrevet ned på papir så vett eg ikke helt hva eg ønsker å ha i leiligheten enda av andre saker som hyller, blomster inne og ute, terresen vår og ikke minst plenflekken vi har. Det blir en tøff og brutal start flere mnd fram i tid men eg skal få det til og funke på et eller annet vis. Vett bare ikke helt hvordan enda.

Å vis det er noen som har tips til hvordan eg kan få kjæresten overbevist om at han kommer til og få følelsen av at det kan bli et koselig hjem så gjerne kom med forslag fordi eg føler meg dratt mellom barken og veden sånn det er nå.

Og vi har vært utrolig heldig som har fått hjelp til bolig innen veldig kort tid av kommunene vår noe ikke alle får så kjapt, også det at vi har fått leilighet med 2 soverom er heller ikke stander med mindre det er barn i bilde.

Så eg ser potensialet med leiligheten, muligheter, trygg plass og hvor vi kan bestemme ting selv uten å ha sure, grinete, irriterte, frustrert å utrygge huseiere rundt oss. Og det er det eg ønsker for oss og katten vår Loke.

Det gjenstår bare å se hva som vil skje i etterkant når vi skal flytte inn og eg starter jobben med å lage et hjem for oss. For min egen mentalitet så trenger eg en plass der eg kan slappe av å være for meg selv uten å ha en huseier som puster meg i nakken 24/7 og det vett eg at kjæresten også ønsker innerst inne, bare at dæ sitter langt inne.

Og det og se muligheter sitter ende mer inne, jævla langt inne. Skulle ønske ting var bedre for å være ærlig.

Vi blogges.

Dette innlegget er ikke gøy å skrive, men føler eg bør komme med en oppdatering på flere ting.

Kjenner at eg ikke har det bra og det har eg ikke hatt det heller i litt over 1 uke. Både 16.mai og 17.mai var vanskelig, treningen for hesten har stoppet litt fordi noe eg håper ikke varer over lengre tid fordi Mari liker å bruke kroppen ikke stå stille.
Men eg har jo ufrivillig fått activated mama bear mode ovenfor katten vår. Huseieren vår har bevist såpass mange ganger at dem er i stand til og bryte lover og regler da blandt annet å låse seg inn i vår leilighet uten lov.

Og ikke minst så har huseieren vår kastet oss ut og ikke på noe gode grunnlag. Vi jobber for harde livet med å finne en ny plass innen 3.mnd fra 1.juni men alle vett jo hvor vanskelig det er å finne leilighet nå i dag, så vi ser på Finn flere ganger i uken for å holde øyene åpne i håp om å finne noe selv.

Og vi snakker med kommunen, andre etater som kan dette om hva vi skal gjøre og hvordan vi skal kunne bo her dem 3.mnd vi har på oss. Noe som ikke er lett å få tips om.
Eneste tipset vi har fått fra dem som kan dette er og flytte noe vi har prøvd siden desember 2022 uten hell. Men nå så må vi flytte på et helt idiotisk grunnlag, som er at vi ikke hilser på dem som om vi skal være bestevenner og fordi vi ikke fortalte noe om våres sykdomshistorien innenfor psykiske noe som gjør at vi blir sett på som løgnere noe eg blir forbanna, irritert, lei, sint, deprimert å havne jævla langt ned i kjelleren av.
Vi blir kastet ut uten lovelig grunnlag.
Er det noe eg er veldig påpasselig på og med så er det og betale regninger som husleie og strøm, og det gjør eg hver mnd. Vis eg ikke hadde betalt for meg så hadde det vært gyldig grunnlag.

Men når eg sørger for at eg/vi betaler for oss så blir grunnlaget til huseieren bare teit. Og eg er så jævla sliten å lei av å hele tiden ha motbakker etter motbakker. Og hadde det fungert og prate med dem så hadde det vært lettere men å snakke med dem er jo helt umulig fordi dem klikker bare i vinkel av hver minste lille ting som ikke er noe og klikke for.
Eg er ikke redd for hva huseieren kan gjøre ovenfor meg eller kjæresten som person men eg stoler ikke en dritt på huseierne når det kommet til katten vår for fem øre. Fordi dem driter i ALT SOM HETER LOVER OG REGLER.

Og dette førte jo til at eg ikke fikk holdt tradisjonen min ang 16.mai som er så utrolig viktig for meg siden det er bursdagen til hesten min, Mari ble 17 år den 16.mai noe som knakk meg da eg ikke kunne være der.

Det og latt Mari få leke på ridebanen på bursdagen hennes, ta bilder både fra bakken av og fra ryggen hennes mens vi galoppere men det fikk eg ikke gjordt i år noe som gjorde meg trist og ikke noe annet, for å så bruke resten av dagen til og bake litt forskjellige kaker osv til selveste 17.mai dagen etter på. Det har liksom blitt tradisjon for meg og det og ikke kunne gjøre det blir feil.

Og i henhold til selveste nasjondagen vår så gikk eg hverken i bunad eller var hoss mamma å dem for å feire med masse kaker og kos som eg har laget selv skjedde ikke.

Fordi eg klarte ikke og la katten vår være hjemme alene basert på at eg ikke stoler på huseieren vår. Det og sitte med vanelige klær på 17.mai var jævla rart å selv om eg viste hvilken dag det var og hva den dagen betyr så føltes det ut som en vanelig dag og ikke en bursdag for Norge, og det gjorde meg frustrert.
Eg har i så mange år som eg kan huske brukt bunad uten om det 2 året fordi eg hadde ikke bunad som passet meg.

Eg klarer ikke mer motgang! Eg er sliten! Eg håper så inderlig på at alt dette rotet kan bli i orden innen kort tid (kunne eg bestemt så hadde det vært fikset innen 2uker) selv om det ikke er realistisk.

Det eneste eg klarer og glede meg litt til akkurat nå er pakkene eg har bestilt fra temu med masse neglesupplies osv.

Vi blogges til neste gang.