Ikke enkelt…..
Tiden som har gått siden sist innlegg har egentlig bare vært både slitsom og ok alt etter hva som har skjedd, har vært stille, flytting, diskusjoner, tårer, selvmordstanker ja eg skrev selvmordstanker men eg har klart å kjempe mot dem enn så lenge. Men kroppen er sliten å psyken er i kjelleren. Eg spiser 99% av tiden hver 3 dag fordi eg ikke er sulten, følelsen av sult er mer og mer borte. Søvnen er langt fra bra fordi eg sover til langt ut på dagen fordi selv om eg tar sovemedisinen min så ligger eg våken på natten og tenker rett å slett fordi eg ikke klarer å få hode mitt til og koble av når eg skal legge meg og sove. Alt er vanskelig, det er vanskelig å holde motet oppe for å ha et håp om at livet vil bli bedre fremover. Eg sitter stort sett bare hjemme og ser på film, serie eller chatter med folk på melding eller via video chat men det er det eg gjør. Eg er vandt med det fordi det er hvordan livet mitt rett å slett er å har vært så lenge eg kan huske egentlig.
Og eg har enda ikke funnet ut hvem eg er lenger heller enda eg vett bare at det er vanskelig, eg vil egentlig ikke være her men eg kjemper jo som 1 idiot for å holde hode over vannet for at fallet ikke skal bli for hardt eller langt ned. Men hvordan skal eg egentlig klare å holde meg oppe når beina mine føles som gele, prøver og se framover men tankene eg har i hode vil alltids være der uansett hvor mye eg trykke dem ned eller hvor mye eg finner på å drive med. Skulle så gjerne ønske at eg kunne gå tilbake i tid og gjøre om det vonde og alt det drittet eg har vært borti men uten å miste dem få personen eg har blitt kjent med.
Eg setter alle andre fremfor meg sjøl uansett hvordan eg faktisk har det, og det kommer eg til og forsetta med heile livet. Og eg sette andre foran meg sjøl med et stort smil uten å nøle fordi det er slik eg er selv om det kanskje ikke alltids er best for meg selv.
Siden slutten av August i år så har eg jo drive med ned pakking, flytting og det og komme meg på plass i ny leilighet hvor eg fram til nå trives veldig godt i, har også hatt besøk av ei god venninne fra den 19.August til 27.August som var veldig koselig og gøy, hvor vi hadde en skikkelig jente uke med film, matlaging, latter, alkohol, film og mer moro. Eg trosset mine egne følelser for å møtte ei i virkelighet fra tiktok i en stall, noe som Sefølgellig knakk meg til di grader fordi det er første gangen eg har vært i stall rundt hester etter eg sa hade til Mari som betydde alt for meg, eg ville ikke la sorgen over hun stoppe meg fra å møtte et nytt menneske. Men eg fikk bekreftet at eg ikke er klar for å være rundt hester fordi eg kan ikke hilse på dem i det hele tatt uten å knekke sammen å falle sammen i bakken. Eg hadde håpet at eg kunne klare å se miljøet å være der uten å bli så påvirket av dem som eg gjorde men eg tokk feil. Eg og ex-sen min har kranglet nok til at eg har tatt avstand fra han som person fordi eg ikke orker å krangle mer over mobil, vi kranglet flere ganger i August den mnd som eg ikke klarer lengre. Og eg har enda ikke tatt opp kontakten med han fordi eg ikke orker rett å slett, Vennskapet eg har prøvd å bygge videre på er et vennskap som ikke kommer til å fungere slik eg har håpet men sånn er det bare eg prøvde og feilet.
I stedet så har eg heller prøvd å fokusert på å snakke med venninner og andre som eg har blitt kjent med via tiktok men har også hatt noen angstanfall i mellom slagene som har gjort meg enda mer sliten en det eg alt er. Eg har måttet håndtere utenforstående på snap vloggen min fordi dem ikke klarer å feie for egen dør men skal feie for andres dør, ja eg er en offentlig person på snapchat men det gir ikke folk gode nok grunner til og uttale seg om hva som forgår mellom meg og min ex men dem gjør det uansett. Prøver å ignorere men det er ikke det letteste å gjøre heller når alt kommer til alt. Eg lar meg ikke pille på nesa lengre det sluttet eg med for flere år siden, men å sitte å prøve å forsvare meg fordi eg har fått følelser for en person som ikke kan styres som eg nå er sammen med. Det å sitte her å føle at eg må forsvare meg i en alder 31år på noe eg ikke kan styre synes eg blir så utrolig feil, eg har ikke vært aktivt på jakt etter en ny kjæreste men Sefølgellig når følelser dukker opp for noen så utvikles det og da blir det ny forelskelse og det er en positiv ting, og ja eg er glad for det.
Men er det 1 ting eg synes er så jævla barnslig av folk er at dem synes eg skal rive ex-sen min i stykker til et punkt hvor han ender med å ta selvmord, det er ikke noe eg kommer til å gjøre, eg har selv blitt rivet i filler av komplette idioter så ikke kjenner meg en gang å eg vett hvordan det faktisk føles ut og det er ikke godt. Hvorfor er det en slik verden vi faktisk lever i ??? Hva er det som gjør at folk skal fysisk skal sitte en eller annen plass å si noe så stygt til en person dem ikke kjenner eller vett noe om. Nei eg er ikke fornøyd eller happy med hvordan ting har gått til helvete mellom meg og ex-sen min på venne fronten men eg vil aldri sende noen i døden fordi det er ingen som fortjener å ha et jævelig liv til den graden at dem velger å ta selvmord til syvende og sist, samme med at folk vil vite adressen til ex-sen min nei det har dem ikke noe rett til når hensikten er å banke han opp i verste tilfelle. Eg har holdt meg voksen i denne situasjonen mellom meg og min ex så hvorfor i helvete klare faen ikke uvitne idioter å gjøre det samme når det ikke gjelder dem ???? #mental health
Det eg fokusere på nå er rett å slett bare at eg skal reise å besøke den nye kjæresten min, det er mitt fokus nå.
Vi snakkes senere