Hei.
For 7 dager siden så var ting tøft å eg kjente på meg selv at eg måtte si i fra til kjæresten som nå er min ex-kjæreste om hva eg følte og tenkte. Og eg kjenner det på meg etter eg mistet Mari at eg vett ikke hvem eg er lengre eller hva eg vil. Eg forklarte at eg må finne meg selv igjen.
Eg klarer nesten ikke å vite hvilken fot eg skal sette forand det andre når eg går å da klarer eg ikke å være en stabil partner slik han fortjener det, eller generalt være i et forhold med noen. Han har i løpet av dem 2mnd og en halv mnd fått mer piss og dritt i tryne enn hva han har fått tilsaman i nesten 10år og det er helt ufortjent dritt. Han er ho bare snill og god å vil bare hjelpe meg, støtte meg og være der for meg selv om eg ikke tilater det. Dem siste mnd har eg blir fly forbanna bare han har gitt meg stryk på ryggen eller rørt meg i det hele tatt.
Det er ikke sunt og alt annet enn fortjent. Eg ønsket jo aldri og avslutte forholdet men eg kjente på en frykt for at dette skulle skje med meg lenge før eg mistet Mari og det sa eg til han, men ville aldri at det skulle bli til virkelighet. Selv om vi gjorde det slutt med vennskap så føles det fælt å gjøre mot han fordi han har ikke gjort noe for å fortjene det heller og fram til han finner en egen plass å bo så bor han hos meg, men eg må virkelig finne ut hvem eg er uten Mari.
Skulle bare ønske at eg kunne klare å være meg selv men eg er ikke det, eg er så langt unna meg selv etter eg mistet Mari at eg vett ikke om eg noen gang finner tilbake til den personen eg var.
Livet er ikke lett for noen men det er enda vanskeligere når eg sliter itilegg. Å eg hadde gjordt hva som helst for å kjenne den myke peisen over ryggen hennes, den varme myke mulen hennes og bare det å høre Mari vrinske når eg skulle hente hun 1 siste gang . Men det er ikke noe eg kommer til og gjøre.
Vi snakkes til neste gang.
